En enkel adventstake

Vi reiser snart bort noen uker, og siden vi altså ikke får anledning til å tenne fire adventslys i tur og orden, har jeg ordnet en enkel adventsstake med bare et stort lys.

Det er ikke så lett å se det på bildene, men lyset har en silkematt- nesten fløyelsaktig overflate. Jeg har ikke sett slike lys før, men det ser veldig eksklusivt ut. Rundt lyset har jeg laget en liten krans med noen bittesmå "kongler" på....
Kransen laget jeg slik; først tok jeg grønn metalltråd (blomstertråd?) og laget en sirkel. Rundt denne satt jeg fast små bunter med kongler. Til det brukte jeg tynn, sølvfarget, metalltråd. Tilslutt tok jeg litt sølvtråd rundt hele kransen.
Vakkert er det å bringe naturen inn synes jeg. Lyset skal få brenne flittig de siste ukene i desember. Da er vi nemlig hjemme igjen. Jeg ønsker alle en riktig fin adventstid- litt på forskudd- men så starter jo jula tidlig her inne i blogglandia;)

En varm takk..

...fra mitt hjerte til alle dere som har tenkt på oss i disse tunge dagene. Jeg setter uendelig pris på alle gode kommentarer og mailer som jeg har fått. Det betyr mye for meg skal dere vite! Dagen i dag har vært ekstra tung. Det er nemlig ni måneder siden den lille vennen vår ble født. En fredagskveld i februar. Vi hadde pakket for tre dager da vi kjørte den lange veien til sykehuset den fredagen. Det skulle gå to måneder før vi kom hjem igjen. Den lille vennen vår fikk en livreddende operasjon da han var ni dager gammel. Jeg husker at barnehjertekirurgen spurte oss før operasjonen om vi hadde flere barn. Han mente det var godt å ha et friskt barn hjemme, i tilfelle operasjonen ikke gikk bra. Jeg tenkte på det da, og jeg tenker på det nå- det hjelper ikke hvor mange friske barn jeg måtte ha- alle barn er uerstattelige. Det vil alltid mangle en i vår familie. Jeg vil gjerne dele med dere en sang som har betydd mye for meg. Den har fulgt meg gjennom mange år; først sang vi den i et kor jeg var med i, siden har den blitt sunget i bryllupet vårt, den ble sunget i dåpen til storebror og i stadfestelsen av dåpen til den lille vennen vår ( vi hadde nøddåp da han var tre dager gammel), og tilslutt ble den sunget i begravelsen hans.

En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme:
Vår Gud, la gleden aldri bli tatt fra oss.
La gleden føre livet frem til modning
igjennom alt som møter oss på jorden.

Vi ber deg, Gud: La gleden alltid finnes
som en usårlig kjerne i vårt indre!
La gleden fylle våre sinn med jubel
når vårbrudd efterfølger golde dager!

Vi eier del i Kristus-livets rikdom!
Å, hvilken grunn til uopphørlig lovsang!
Vi skal få leve under Nådens hvelving
fra dåpens daggry til vår siste time!

Vi ber deg, Gud: La gleden over livet
få bringe oss tilbake til vår neste,
selv om vi ennå gjemmer oss bak murer
og, blinde for din godhet, går og klager.

Hver stund som hjertet slår, skal bønnen lyde:
Vår Gud! La gleden aldri bli tatt fra oss!
La gleden gi oss kraft så vi kan leve
for dem som trenger oss vår tid på jorden.

Teksten er skrevet av Svein Ellingsen, han skriver utrolig vakkert og har selv opplevd å miste et barn. Jeg vet det er vanskelig for mange å forholde seg til mennesker i sorg. Når man er i sorg har man ikke krefter til å kontakte andre, man er avhengig av at andre tar kontakt. Det er heller ikke farlig å snakke om den som er død. Det er mye verre at man ikke snakker om den som er borte. Den lille vennen er alltid i tankene mine, og slik tror jeg det er for alle som har mistet noen av sine kjære. Jeg håper jeg skal kunne begynne å blogge på vanlig interiørbloggvis snart. Snart håper jeg at jeg kan ta en runde på bloggene deres og se hva dere har holdt på med siden sist. Selv om jeg ikke kjenner noen av dere i "virkeligheten"- så føler jeg at jeg har fått god kontakt med mange av dere! Bloggevenner er ekte venner har jeg funnet ut!