En annerledes fering...

Denne helgen har vi markert ettårsdagen til den lille vennen vår. Det er så rart å tenke på alt vi ikke visste mens vi ventet på at fødselen skulle begynne. Hvor forandret livet vårt skulle komme til å bli. Før den lille vennen skulle bli født, tenkte jeg aldri på at han kunne komme til å være syk. Storebroren var jo helt frisk. Jeg var mest spent på hvordan turen til sykehuset ville gå - og selvfølgelig hvordan fødselen ville arte seg. Min jobb var liksom å føde barnet og få ammingen i gang... så ville resten komme av seg selv...Lite visste jeg at han ville være avhengig av andre enn oss for å overleve. Det å måtte overlate barnet ditt i hendene på sykepleiere og leger, og selv bare være en tilskuer...det er en lammende følelse. Det å tro at du har et barn som er friskt, for så å skjønne at han bare var minutter unna døden få dager etter fødselen - det snur opp ned alt du trodde du visste om livet. Plutselig så kan alt skje. Den lille vennen vår fikk åtte måneder sammen med oss, vi lærte oss alt det som var nødvendig...vi fikk se en helt ny verden. Lære masse ord vi knapt hadde hørt før- captopril, diural, duoderm, aorta, ductus, banding, klaffelekkasje, DORV, AVSD, prostaglandin, veneflon, intubering, morfin, sonde, spirinolakton, c-pap, åpen kuvøse, metning, nutramigen, thorax... Å ha et alvorlig sykt barn - man kan ikke forstille seg hvordan det er - det voldsomme ansvaret - men også den store nærheten man får. Gleden over å se at den lille vennen vår vokste og utviklet seg - selv om han måtte bruke masse energi bare på å holde kroppen igang. Redselen for infeksjoner....og troen på at dette måtte gå bra tilslutt. Så gikk det ikke bra - han døde. Et dødt barn - man kan ikke forestille seg hvordan det er før man kommer dit- og selv da er det så vanskelig å tro det. Kan han virkelig være død? Storebror sier at lillebror sover.... kan han ikke bare våkne? Til og med når man sitter med sitt døde barn i fanget...til og med da er det så vanskelig å skjønne det...at han som pustet og rørte på seg tidligere på dagen, bare er helt stille. Jeg kunne "se" at han pustet- selv om jeg utmerket godt visste at han var død. Hjernen min ville ikke godta det jeg så og kjente.Nå har vi vandret i sorgens landskap noen måneder. Vi har begynt i jobb igjen, og ytre sett så er hverdagen på en måte tilbake. Storebror krever sitt, og det er ikke alltid man orker å åpne rommet inn til savnet og smerten. Jeg har skjønt at merkedager er veldig viktige. Nå har vi bare minnene igjen, og det er ikke alltid enkelt å løfte dem frem. Den første bursdagen hans heiste vi flagget, pyntet graven og tente lyst, og jeg laget bursdagskake til han. Noen hadde tenkt på oss og sendte blomster, vi fikk flere telefoner, kort- og noen dager før fikk vi en vakker bok om sorg  i posten fra noen som selv har mistet et barn. Det er omtanke som virkelig varmer.

"Han som Alltid Venter snakker aldri med Trøstens Engel. Men straks Trøstens Engel har stått inntil ham og kjent tårene hans og hjerteslagene hos Han Som Alltid Venter, da begynner Trøstens Engel å gå. Den engelen går så stille, så stille, du kan nesten ikke høre den, men når den har vært hos deg, da slutter du kanskje å gråte etter en stund. Og kanskje hører du en dag at Håpets Engel spiller for deg, og en natt ser du endelig at Lysets Engel skinner også i din mørke dal." (fra Sommerlandet av Evind Skeie)